Det er valgdag og jeg sitter i sofaen sammen med kjæresten min i sofaen og følger med på valgdagsprogrammet på NRK. Jeg er selvfølgelig spent og kommer til å sitte klistret forran TVen resten av kvelden.

Det er stor enighet om at det må satses på barnevern og at det er mye som må jobbes med. De fleste er ikke konkrete og fokuserer heller på å si masse pene ord om hvor viktig det er å passe på at barn og unge i Norge skal ha det bra. Mange sier at de vil øke midlene til barnevern. Det har ikke blitt snakket så mye om ting man er uenige om og det gjør at debatten blir mindre konstruktiv.

Jeg skulle ønske at partiene kunne tørre å snakke om de tingene som er vanskelige. At de kunne fremme konkrete forslag som tydelig forbedrer systemet som det er i dag. Det har jeg ikke sett noe til. Det kan godt tenkes at partiene har det, men de har i så fall vært utydelige og ikke turt å fremme dette som saker.

I Oslos bydeler er det stor forskjell mellom barnevernene, og dette har faktisk ikke så stor sammenheng med bydelens økonomi, det har sammenheng mellom bydelens prioriteter. Jeg har intrykk av at f.eks. Sagene bydel har et godt barnevern og i utgangspungtet er Sagene bydel en ganske fattig kommune, men satser alikevell på barnevernet. Mens Frongner bydel ikke prioriterer barnevern på samme måte serlv om de har bedre med resurser og minst like mange trengene som andre bydeler.Dette viser seg jo veldig tydelig i tilbudet de har og jeg erfarte dette sterkt når jeg tilhørte Fronger barnevernstjeneste.

Så jeg mener ikke at det er dumt at det de fleste ser ut til å ønske er å øke midlene til barnevernet, tvert i mot for det trenger barnevernet i alle Norges kommuner. Jeg tror bare at det trengs flere tiltak for å bedre barn og unges tilbud. I dag er ikke barnevernene forutsigbare og det er alt for store forskjeller mellom kommunene, og dette går ut over de som er uheldig å bo i en kommune som ikke satser på barnevern. Jeg er derfor ikke så spent på årets valgresultat i forhold til barnevernet. For jeg tror det trengs tydeligere nationale rettningslinjer for barnenevern for å styrke rettighetene til barn og unge og da må jeg vente to år på å stemme rett parti.

Det blir spennende å se hvordan kommunene og de forskjellige partiene prioriterer barnevern i tiden framover.

Godt valg alle sammen!

Mange ting har falt på plass veldig fort, jeg har fått et sted å bo, jeg vet når jeg flytter og jeg har fått meg en veldig flink fastlege som jeg tror vil hjelpe meg masse. Alikevell er ting så usikkert, jeg har ingen fast økonomi, jeg vet ikke når jeg vil komme igjang med behandling og jeg vet derfor ikke når jeg kan begynne å prøve å få meg en jobb.

Det som er tyngst er at jeg er så avhengig at de rundt meg. Jeg er så avhengig av deres hjelpende armer, jeg er avhengig av at de trøster og støtter meg og får meg til å se riktig vei igjen. Hva skulle jeg gjort uten kjæresten min, Adrian? Klart meg uten ham… Men alikevel, hvordan?

Jeg er takknemlig, men alikevel må jeg innrømme at jeg er redd mange ganger. Redd for at jeg ikke fortjener dette, redd for at han og andre en dag blir lei av meg og gir meg opp. Dette er selvfølgelig tåpelige følelser som jeg skjønner er helt irrelevante. Fornuften min sier at dette fortjener jeg, at jeg er et flott menneske som de er glad i, uansett. At jeg må la dem hjelpe meg. Denne redselen er podet i meg fra jeg var liten, ingenting kom ubetinget og ingenting var noensinne fast eller trykt. Jeg var oppdratt til at jeg var ikke var verdt noe, ikke at jeg ble fortalt det direkte, men i mine foreldres oppførsel opplevde jeg det. De passet ikke på meg, de ga meg ikke oppmerksomhet annet enn når det passet dem. De levde sine voksenliv uten hensyn til bana de hadde. Og det de elsket aller mest var rusen, hvor verken annsvar eller smerte kunne nå dem.

Selvstendighet for meg i mitt liv er et fordreid utrykk som har handlet om å ikke knytte bånd til de rundt meg og aldri stole på noen. Dette gjør det vanskelig å bygge opp livet mitt, når alt jeg foretar meg strider med mine overlevelsesinstinkter. Dette er følelser ingen andre enn jeg kan bekjempe. Fornuften min vet hva dette dreier seg om, men følelsene mine gjør det ikke. Så jeg kjemper hver dag, i følelsene mine, for å vinne tilbake tillitten og kjærligheten!

For meg var det befriende å kunne sette ord på ting jeg opplever i fohold til min identitet. Men for noen rundt meg var dette vanskelig. Min lillebror reagerte på det jeg satte ord på og jeg viste at min biologiske mor ikke har erkjent hvem hun egentlig er. Dette gjorde det plutselig vanskelig for meg å fortsette å skrive. Alt jeg sa ble feil og alt jeg ville si satt fast.

Det har skjedd mye det siste halvannet året. Og jeg har vokst og erkjent mye. Det største har vært å stole på at det finnes en fremtid for meg også, finne min veg og tørre å ta et skritt av gangen. Det er ikke lett når jeg er vant til at verden går under når jeg foretar meg noe som helst. Det er uvant å leve et ukomplisert liv sammen med en fantastisk kjæreste og venner som ser opp til meg og stoler på meg og ikke minst som jeg selv tørr og stole på!

Jeg vet ikke om dette er en ny start. Jeg vet at jeg vil sette ord på noe, det kommer ikke med en gang, men litt etter litt.

Da jeg mandag morgen troppet opp på trappen på kontoret til barnevernet jeg tilhører, var jeg veldig beslutsom. Jeg tror aldri jeg har vært så bestemt på noe i hele mitt liv! Jeg verken smilte eller gråt, jeg bare så tydelig for meg målet jeg hadde; Komme meg ut av systemet, og få dem til å forstå hvorfor.

Fra en tidligere blogg, 30.april 2009

27. april 2009 var en stor dag i livet mitt, det var den dagen jeg frigjorde meg fra barnevernet. Det barnevernet jeg skylder så mye, men som jeg føler også fortsatt skylder meg mye. Jeg følte at jeg stadig ble stilt i annen rekke og ikke ble hørt fordi jeg tydligvis var et så “vellykket” fosterbarn. Som så mange andre gjør, så de meg for bare de blå tindrene øynene, det strålende smilet og mitt omgjengelige vesen. De så et glansbilde de ikke hadde lyst til å se baksiden på. De gjorde sitt beste, jeg vet det, men det ble en konflikt som etterhvert ingen hadde lyst å ta annsvar for. Så når jeg ikke orket mer, sa jeg opp og håpet å klare meg på egenhånd.

Livssituasjonen min er forandret, nok en gang. Jeg står på bar bakke uten noen fast inntekt og muligheter til å skaffe meg det via en jobb eller lånekassen. Så jeg stod med to alternativer: Komme meg på et NAV-kontor og få en form for trygd eller vende tilbake til barnevernet og be om ettervern som jeg så sårt både trenger og har rett på.

Jeg var usikker på hva jeg ville. Etter mange ganger å ha ført meg tilsidesatt hos barnevernet, visste jeg ikke om jeg vil orke å føle og gå gjennom det nok en gang. Men å måtte bli utredet av NAV var heller ikke så fristende, de ville også trenge dobbelt så mange formaliteter som det barnevernet ville, og jeg måtte i så fall ha blottlagt meg for at NAV skal kunne hjelpe meg. Det har jeg verken tid eller styrke til å gå gjennom.

Jeg bestemte meg for å kontakte barnevernet igjen. Det var ikke en lett beslutning, men med støtte fra “svigermor” som selv jobber i barnevernet og kjæresten min Adrian følte jeg meg etterhvert trygg på at det er de som er best skikket til å hjelpe meg. De har tross alt en stor del av skylden for at jeg er i denne situasjonen i dag. Jeg har også rett på ettervern, selv etter en “pause” forblir rettighetene mine de samme.

3. februar 2010 møtte jeg opp på barnevernskontoret, jeg var spent, men alikevel trygg, for jeg var ikke alene denne gangen. “Svigermor” var med og kunne hjelpe meg å kreve det jeg har rett på. Møtet gikk bra, vi kom ikke egentlig fram til noe spesielt, men jeg fikk fortalt hvordan jeg har det og hvorfor. Jeg fikk lagt fram hvordan jeg ønsket at de skal hjelpe meg i denne situasjonen. Jeg ba om å få økonomisk støtte til å klare meg i hverdangen og litt ekstra støtte til å kunne etablere meg i Oslo, noe jeg vet jeg også har rett på.

Jeg fikk ingen bekreftelser om noen ting, bare en halveis avtale om å treffes noen dager senere. Avtalen ble avkreftet og da jeg hadde lagt nye planer for den dagen ble jeg ringt opp og spurt om jeg hadde mulighet til å komme alikevell. De trengte en søknad og ville gjerne at jeg skulle skrive den så fort som mulig. Jeg ble veldig overumplet av dette, og hadde ikke noen god følelse på det i det hele tatt. Jeg skjønte ikke helt hva det var de ville at jeg skulle søke om og hva som måtte med i søknaden. Men jeg fikk noen dager på meg til å skrive en søknad og levere den i dag.

Det er noen timer siden jeg var og leverte søknaden min, og hadde et lite møte. Saksbehandleren min leste gjennom søknaden min og sa at den så fin ut og at det er bra jeg var så grundig og fikk med alt. Så kom den store skuffelsen; saksbehandleren min har undersøkt med NAV hvilke rettigheter jeg har der og muligheter for å få støtte/trygd av dem. Det var visst mye bedre enn barnevernet kunne tilby meg og hun ville råde meg til å ta i mot støtte fra dem i stedet. Det de ikke forsto er at jeg ikke vil ha en ordning som gir meg mer penger, jeg vil ha en ordning som hjelper meg så fort som mulig, så jeg kan begynne i terapi og begynne å se fremover. Det finner jeg ikke hos NAV – det kan bare barnevernet gi, hvis de gjør som de skal.

Så de vil altså ikke ta ansvar for meg? Jeg har ikke lyst på mer penger, jeg har lyst til å kunne konsentrere meg om en ting, meg selv, noe jeg ikke har vært så flink til. Jeg sluttet på skolen fordi jeg ikke taklet følelsene mine og en skolehverdag. Hvordan skal jeg klare å orientere meg i et system som de fleste voksne oppegående mennesker ikke forstår seg på? Saksbehandleren sa at dette er den beste formen for “ettervern” jeg kan få. Og at jeg som voksen kvinne ikke hører til disse systemene lenger, og at det er viktig at jeg lærer å bruke de som er lagd for meg.

Vi ble ikke enige om noen ting annet enn at hun skulle formidle til barnevernslederen at jeg ikke følte dette ville ivareta situasjonen min, og at jeg skulle tenke på og undersøke litt om dette fram til neste møte på fredag. Så nå sitter jeg og føler meg forrådt… Igjen. Og lurer på hvorfor ting så ofte skal bli så vanskelig. Jeg må hele tiden bruke sinnsykt mye krefter på å holde motet oppe, hvorfor skal de gi meg enda en påkjenning?

Jeg har skjønt at det er utenforliggende grunner som kan gjøre dette vanskelig å få gjennom hos barnevernslederen. At de kanskje allerede har levert budsjettet til bydelen og at bydelen og barnevernslederen kanskje ikke er så gode venner at bydelen blir glad for overraskelser. At dette skal gå utover meg og sikkert mange andre er veldig trist.

Det er også trist å tenke på alle de som står svakere stilt enn meg og som ikke er så heldige å ha et nettverk som jeg er så heldig å ha. Uten hjelp fra Adrian og moren hans ville jeg aldri ha kunnet levert en søknad som kunne utfordre barnevernet. Uten venninnen min som anbefalte meg legen sin, ville jeg aldri ha fått satt i gang søknaden om poliklinisk terapi allerede for en uke siden. Uten henne ville jeg heller ikke hatt en eneste krone leve av. Uten oldemoren min ville jeg ikke hatt et sted å bo i Oslo.

Så takk alle sammen, jeg er priviligert som har dere selv om barnevernet ikke vil hjelpe meg hjelper dere meg masse.

Hverken jeg eller noen andre ser det, jeg fortrenger det, sånn som jeg har gjort hele livet. Fortrenger det med et bredt smil. Og ved å engasjere meg i ting utenfor meg selv. Men det er slitsomt og jeg må bruke så mye krefter på det. Jeg merker at å krive og å tenke på hva jeg skal skrive gjør meg rastløs fordi det innebærer et dykk ned i følelsene, enda jeg gjerne vil. Jeg kjenner frykten komme når jeg kjenner på det jeg brærer på. “hva om jeg mister kontrollen over meg selv?” tenker jeg da.

Det som holder meg oppe er troen på at jeg har rett på et liv uten dette kaoset jeg bærer på. Når jeg ser på de som er rundt meg minner de meg på akkuratt det. De minner meg på alle de tonn med skyld jeg har tatt på meg fordi min biologiske mor, som ga meg livet podet i meg at jeg ikke hadde rett på dette livet alikevel. Fornuften sier dette er absurd og tåpelig, følelsene sier noe annet.  Så jeg har jeg nytt livet fordi fornuften sier det, men i det skjulte straffet meg selv for.

I morgen er en stor dag, da skal jeg til den nye legen min og vi skal sammen skjempe et lite slag for fremtiden min. Jeg vet at jeg hele resten av livet må bære både følelsene og minner, selv de fortrengte. Jeg må bare finne en måte jeg kan bære det med meg uten å ta livet av meg selv med det…

Etter en fantastisk jul og nyttår hvor jeg hadde fått slappet av med god sammvittighet begynte jeg å grue meg til  skolestart, ikke den vanlige “Åh, det blir kipt å begynne på skolen” grue seg.  Jeg gruet meg fordi jeg følte at dette siste halvåret på skolen ikke kom til å bli annerledes enn det forrige. Jeg ville komme til å skulke og svikte meg selv igjen. Jeg dro på skolen i noen dager, men da jeg fikk  beskjed om at jeg ikke har grunnlag for karakterer i noen fag, viste jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.

Et oppgjør jeg ikke orket å ta… Å slutte på skolen, og slutte der mine eneste trygge rammer for fremtiden lå virket umulig, men det virket også umulig å fortsette med vissheten om at jeg ville feile. Jeg viste at å slutte skolen alene ville hjelpe, jeg innså at jeg trenger hjelp, hjelp kjæresten min ikke kan gi meg, ikke mine venner eller famile heller. Så jeg hadde to muligheter, fortsette på skolen og søke hjelp hos en psykolog, eller slutte skolen og bruke all min tid enten på et sykehus eller på et psykologkontor og komme meg videre. Jeg har snakket med mange, kjæresten min, lærere, fosterforeldre og venner. Jeg søkte råd, og råd fikk jeg. Men ingen råd jeg ikke viste fra før av kom, for det er uansett jeg som måtte ta valget. Et valg jeg ikke egentlig turte eller ville ta!

Nå er valget tatt, jeg har signert sluttpapirene på skolen, jeg er snart flytteklar og skal flytte inni min egen leilighet i Oslo om noen uker, jeg har byttet fastlege som kan hjelpe meg med å finne den hjelpen jeg trenger. Jeg skal inni psykiatrien, for der er det eneste stedet jeg nå kan finne den hjelpen jeg trenger til å komme videre.