Det er nå lenge siden jeg har fått skrevet noe i denne bloggen. Og det er det mange grunner til.
For meg var det befriende å kunne sette ord på ting jeg opplever i fohold til min identitet. Men for noen rundt meg var dette vanskelig. Min lillebror reagerte på det jeg satte ord på og jeg viste at min biologiske mor ikke har erkjent hvem hun egentlig er. Dette gjorde det plutselig vanskelig for meg å fortsette å skrive. Alt jeg sa ble feil og alt jeg ville si satt fast.
Det har skjedd mye det siste halvannet året. Og jeg har vokst og erkjent mye. Det største har vært å stole på at det finnes en fremtid for meg også, finne min veg og tørre å ta et skritt av gangen. Det er ikke lett når jeg er vant til at verden går under når jeg foretar meg noe som helst. Det er uvant å leve et ukomplisert liv sammen med en fantastisk kjæreste og venner som ser opp til meg og stoler på meg og ikke minst som jeg selv tørr og stole på!
Jeg vet ikke om dette er en ny start. Jeg vet at jeg vil sette ord på noe, det kommer ikke med en gang, men litt etter litt.
