Tilbake til barnevernet

Da jeg mandag morgen troppet opp på trappen på kontoret til barnevernet jeg tilhører, var jeg veldig beslutsom. Jeg tror aldri jeg har vært så bestemt på noe i hele mitt liv! Jeg verken smilte eller gråt, jeg bare så tydelig for meg målet jeg hadde; Komme meg ut av systemet, og få dem til å forstå hvorfor.

Fra en tidligere blogg, 30.april 2009

27. april 2009 var en stor dag i livet mitt, det var den dagen jeg frigjorde meg fra barnevernet. Det barnevernet jeg skylder så mye, men som jeg føler også fortsatt skylder meg mye. Jeg følte at jeg stadig ble stilt i annen rekke og ikke ble hørt fordi jeg tydligvis var et så “vellykket” fosterbarn. Som så mange andre gjør, så de meg for bare de blå tindrene øynene, det strålende smilet og mitt omgjengelige vesen. De så et glansbilde de ikke hadde lyst til å se baksiden på. De gjorde sitt beste, jeg vet det, men det ble en konflikt som etterhvert ingen hadde lyst å ta annsvar for. Så når jeg ikke orket mer, sa jeg opp og håpet å klare meg på egenhånd.

Livssituasjonen min er forandret, nok en gang. Jeg står på bar bakke uten noen fast inntekt og muligheter til å skaffe meg det via en jobb eller lånekassen. Så jeg stod med to alternativer: Komme meg på et NAV-kontor og få en form for trygd eller vende tilbake til barnevernet og be om ettervern som jeg så sårt både trenger og har rett på.

Jeg var usikker på hva jeg ville. Etter mange ganger å ha ført meg tilsidesatt hos barnevernet, visste jeg ikke om jeg vil orke å føle og gå gjennom det nok en gang. Men å måtte bli utredet av NAV var heller ikke så fristende, de ville også trenge dobbelt så mange formaliteter som det barnevernet ville, og jeg måtte i så fall ha blottlagt meg for at NAV skal kunne hjelpe meg. Det har jeg verken tid eller styrke til å gå gjennom.

Jeg bestemte meg for å kontakte barnevernet igjen. Det var ikke en lett beslutning, men med støtte fra “svigermor” som selv jobber i barnevernet og kjæresten min Adrian følte jeg meg etterhvert trygg på at det er de som er best skikket til å hjelpe meg. De har tross alt en stor del av skylden for at jeg er i denne situasjonen i dag. Jeg har også rett på ettervern, selv etter en “pause” forblir rettighetene mine de samme.

3. februar 2010 møtte jeg opp på barnevernskontoret, jeg var spent, men alikevel trygg, for jeg var ikke alene denne gangen. “Svigermor” var med og kunne hjelpe meg å kreve det jeg har rett på. Møtet gikk bra, vi kom ikke egentlig fram til noe spesielt, men jeg fikk fortalt hvordan jeg har det og hvorfor. Jeg fikk lagt fram hvordan jeg ønsket at de skal hjelpe meg i denne situasjonen. Jeg ba om å få økonomisk støtte til å klare meg i hverdangen og litt ekstra støtte til å kunne etablere meg i Oslo, noe jeg vet jeg også har rett på.

Jeg fikk ingen bekreftelser om noen ting, bare en halveis avtale om å treffes noen dager senere. Avtalen ble avkreftet og da jeg hadde lagt nye planer for den dagen ble jeg ringt opp og spurt om jeg hadde mulighet til å komme alikevell. De trengte en søknad og ville gjerne at jeg skulle skrive den så fort som mulig. Jeg ble veldig overumplet av dette, og hadde ikke noen god følelse på det i det hele tatt. Jeg skjønte ikke helt hva det var de ville at jeg skulle søke om og hva som måtte med i søknaden. Men jeg fikk noen dager på meg til å skrive en søknad og levere den i dag.

Det er noen timer siden jeg var og leverte søknaden min, og hadde et lite møte. Saksbehandleren min leste gjennom søknaden min og sa at den så fin ut og at det er bra jeg var så grundig og fikk med alt. Så kom den store skuffelsen; saksbehandleren min har undersøkt med NAV hvilke rettigheter jeg har der og muligheter for å få støtte/trygd av dem. Det var visst mye bedre enn barnevernet kunne tilby meg og hun ville råde meg til å ta i mot støtte fra dem i stedet. Det de ikke forsto er at jeg ikke vil ha en ordning som gir meg mer penger, jeg vil ha en ordning som hjelper meg så fort som mulig, så jeg kan begynne i terapi og begynne å se fremover. Det finner jeg ikke hos NAV – det kan bare barnevernet gi, hvis de gjør som de skal.

Så de vil altså ikke ta ansvar for meg? Jeg har ikke lyst på mer penger, jeg har lyst til å kunne konsentrere meg om en ting, meg selv, noe jeg ikke har vært så flink til. Jeg sluttet på skolen fordi jeg ikke taklet følelsene mine og en skolehverdag. Hvordan skal jeg klare å orientere meg i et system som de fleste voksne oppegående mennesker ikke forstår seg på? Saksbehandleren sa at dette er den beste formen for “ettervern” jeg kan få. Og at jeg som voksen kvinne ikke hører til disse systemene lenger, og at det er viktig at jeg lærer å bruke de som er lagd for meg.

Vi ble ikke enige om noen ting annet enn at hun skulle formidle til barnevernslederen at jeg ikke følte dette ville ivareta situasjonen min, og at jeg skulle tenke på og undersøke litt om dette fram til neste møte på fredag. Så nå sitter jeg og føler meg forrådt… Igjen. Og lurer på hvorfor ting så ofte skal bli så vanskelig. Jeg må hele tiden bruke sinnsykt mye krefter på å holde motet oppe, hvorfor skal de gi meg enda en påkjenning?

Jeg har skjønt at det er utenforliggende grunner som kan gjøre dette vanskelig å få gjennom hos barnevernslederen. At de kanskje allerede har levert budsjettet til bydelen og at bydelen og barnevernslederen kanskje ikke er så gode venner at bydelen blir glad for overraskelser. At dette skal gå utover meg og sikkert mange andre er veldig trist.

Det er også trist å tenke på alle de som står svakere stilt enn meg og som ikke er så heldige å ha et nettverk som jeg er så heldig å ha. Uten hjelp fra Adrian og moren hans ville jeg aldri ha kunnet levert en søknad som kunne utfordre barnevernet. Uten venninnen min som anbefalte meg legen sin, ville jeg aldri ha fått satt i gang søknaden om poliklinisk terapi allerede for en uke siden. Uten henne ville jeg heller ikke hatt en eneste krone leve av. Uten oldemoren min ville jeg ikke hatt et sted å bo i Oslo.

Så takk alle sammen, jeg er priviligert som har dere selv om barnevernet ikke vil hjelpe meg hjelper dere meg masse.