Evig livskamp

Hver dag er en har livskamp, kampen som kjempes i dypet av følelsene mine har nådd nye høyder og overdøver livet jeg lever. Kamper som jeg oftere og oftere tørr å vise og dele med andre. Men det er vanskelig å ikke la følelsene ta overhånd. Jeg sliter med å holde hodet over vannet…

Hverken jeg eller noen andre ser det, jeg fortrenger det, sånn som jeg har gjort hele livet. Fortrenger det med et bredt smil. Og ved å engasjere meg i ting utenfor meg selv. Men det er slitsomt og jeg må bruke så mye krefter på det. Jeg merker at å krive og å tenke på hva jeg skal skrive gjør meg rastløs fordi det innebærer et dykk ned i følelsene, enda jeg gjerne vil. Jeg kjenner frykten komme når jeg kjenner på det jeg brærer på. “hva om jeg mister kontrollen over meg selv?” tenker jeg da.

Det som holder meg oppe er troen på at jeg har rett på et liv uten dette kaoset jeg bærer på. Når jeg ser på de som er rundt meg minner de meg på akkuratt det. De minner meg på alle de tonn med skyld jeg har tatt på meg fordi min biologiske mor, som ga meg livet podet i meg at jeg ikke hadde rett på dette livet alikevel. Fornuften sier dette er absurd og tåpelig, følelsene sier noe annet.  Så jeg har jeg nytt livet fordi fornuften sier det, men i det skjulte straffet meg selv for.

I morgen er en stor dag, da skal jeg til den nye legen min og vi skal sammen skjempe et lite slag for fremtiden min. Jeg vet at jeg hele resten av livet må bære både følelsene og minner, selv de fortrengte. Jeg må bare finne en måte jeg kan bære det med meg uten å ta livet av meg selv med det…