Velkommen til bloggen min!

For akkuratt en uke siden bestemte jeg meg for å ta et veldig avgjørende valg for livet mitt. Jeg bestemte meg for å slutte skolen og gi meg selv en ny sjanse med nye blanke ark. Jeg er utmattet og redd. Utmattet av og hver dag lyve til meg selv, utmattet av aldri å klare og stå opp og gå på skolen, lei og utmattet av ordene jeg prøvde å oppmuntre meg selv med : “I morgen er en ny dag, i  morgen vil jeg gå på skolen og ting vil ordne seg”. Da i morgen kom orket jeg  ikke… Utmattet men redd snudde jeg ryggen til morgenlyset og sov videre.

Etter en fantastisk jul og nyttår hvor jeg hadde fått slappet av med god sammvittighet begynte jeg å grue meg til  skolestart, ikke den vanlige “Åh, det blir kipt å begynne på skolen” grue seg.  Jeg gruet meg fordi jeg følte at dette siste halvåret på skolen ikke kom til å bli annerledes enn det forrige. Jeg ville komme til å skulke og svikte meg selv igjen. Jeg dro på skolen i noen dager, men da jeg fikk  beskjed om at jeg ikke har grunnlag for karakterer i noen fag, viste jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.

Et oppgjør jeg ikke orket å ta… Å slutte på skolen, og slutte der mine eneste trygge rammer for fremtiden lå virket umulig, men det virket også umulig å fortsette med vissheten om at jeg ville feile. Jeg viste at å slutte skolen alene ville hjelpe, jeg innså at jeg trenger hjelp, hjelp kjæresten min ikke kan gi meg, ikke mine venner eller famile heller. Så jeg hadde to muligheter, fortsette på skolen og søke hjelp hos en psykolog, eller slutte skolen og bruke all min tid enten på et sykehus eller på et psykologkontor og komme meg videre. Jeg har snakket med mange, kjæresten min, lærere, fosterforeldre og venner. Jeg søkte råd, og råd fikk jeg. Men ingen råd jeg ikke viste fra før av kom, for det er uansett jeg som måtte ta valget. Et valg jeg ikke egentlig turte eller ville ta!

Nå er valget tatt, jeg har signert sluttpapirene på skolen, jeg er snart flytteklar og skal flytte inni min egen leilighet i Oslo om noen uker, jeg har byttet fastlege som kan hjelpe meg med å finne den hjelpen jeg trenger. Jeg skal inni psykiatrien, for der er det eneste stedet jeg nå kan finne den hjelpen jeg trenger til å komme videre.