Barnevern i valgkampen

Det har vært en spennende og spesiell valgkamp med masse engasjement og følelser. Jeg har mange hjertesaker og barnevern og barn og unges rettigheter er en av dem. Jeg er ingen ekspert på området i politikken og det har ikke vært lett å skille partiene i alle saker og barnevernet er en av dem.

“Hodet over vannet” – Tanker fra 28. januar 2010

Alt går i bølgedaler, ting kan skifte fra time til time. Det er sliktsomt, ikke bare for meg, men også for de rundt meg. Jeg kjemper nå for å holde hodet over vannet og se lyset i ennen av tunnelen.

Mye har skjedd

Det er nå lenge siden jeg har fått skrevet noe i denne bloggen. Og det er det mange grunner til.

For meg var det befriende å kunne sette ord på ting jeg opplever i fohold til min identitet. Men for noen rundt meg var dette vanskelig. Min lillebror reagerte på det jeg satte ord på og jeg viste at min biologiske mor ikke har erkjent hvem hun egentlig er. Dette gjorde det plutselig vanskelig for meg å fortsette å skrive. Alt jeg sa ble feil og alt jeg ville si satt fast.

Det har skjedd mye det siste halvannet året. Og jeg har vokst og erkjent mye. Det største har vært å stole på at det finnes en fremtid for meg også, finne min veg og tørre å ta et skritt av gangen. Det er ikke lett når jeg er vant til at verden går under når jeg foretar meg noe som helst. Det er uvant å leve et ukomplisert liv sammen med en fantastisk kjæreste og venner som ser opp til meg og stoler på meg og ikke minst som jeg selv tørr og stole på!

Jeg vet ikke om dette er en ny start. Jeg vet at jeg vil sette ord på noe, det kommer ikke med en gang, men litt etter litt.

 

 

 

Tilbake til barnevernet

Da jeg mandag morgen troppet opp på trappen på kontoret til barnevernet jeg tilhører, var jeg veldig beslutsom. Jeg tror aldri jeg har vært så bestemt på noe i hele mitt liv! Jeg verken smilte eller gråt, jeg bare så tydelig for meg målet jeg hadde; Komme meg ut av systemet, og få dem til å forstå hvorfor.

Fra en tidligere blogg, 30.april 2009

Evig livskamp

Hver dag er en har livskamp, kampen som kjempes i dypet av følelsene mine har nådd nye høyder og overdøver livet jeg lever. Kamper som jeg oftere og oftere tørr å vise og dele med andre. Men det er vanskelig å ikke la følelsene ta overhånd. Jeg sliter med å holde hodet over vannet…

Hverken jeg eller noen andre ser det, jeg fortrenger det, sånn som jeg har gjort hele livet. Fortrenger det med et bredt smil. Og ved å engasjere meg i ting utenfor meg selv. Men det er slitsomt og jeg må bruke så mye krefter på det. Jeg merker at å krive og å tenke på hva jeg skal skrive gjør meg rastløs fordi det innebærer et dykk ned i følelsene, enda jeg gjerne vil. Jeg kjenner frykten komme når jeg kjenner på det jeg brærer på. “hva om jeg mister kontrollen over meg selv?” tenker jeg da.

Det som holder meg oppe er troen på at jeg har rett på et liv uten dette kaoset jeg bærer på. Når jeg ser på de som er rundt meg minner de meg på akkuratt det. De minner meg på alle de tonn med skyld jeg har tatt på meg fordi min biologiske mor, som ga meg livet podet i meg at jeg ikke hadde rett på dette livet alikevel. Fornuften sier dette er absurd og tåpelig, følelsene sier noe annet.  Så jeg har jeg nytt livet fordi fornuften sier det, men i det skjulte straffet meg selv for.

I morgen er en stor dag, da skal jeg til den nye legen min og vi skal sammen skjempe et lite slag for fremtiden min. Jeg vet at jeg hele resten av livet må bære både følelsene og minner, selv de fortrengte. Jeg må bare finne en måte jeg kan bære det med meg uten å ta livet av meg selv med det…

Velkommen til bloggen min!

For akkuratt en uke siden bestemte jeg meg for å ta et veldig avgjørende valg for livet mitt. Jeg bestemte meg for å slutte skolen og gi meg selv en ny sjanse med nye blanke ark. Jeg er utmattet og redd. Utmattet av og hver dag lyve til meg selv, utmattet av aldri å klare og stå opp og gå på skolen, lei og utmattet av ordene jeg prøvde å oppmuntre meg selv med : “I morgen er en ny dag, i  morgen vil jeg gå på skolen og ting vil ordne seg”. Da i morgen kom orket jeg  ikke… Utmattet men redd snudde jeg ryggen til morgenlyset og sov videre.

Etter en fantastisk jul og nyttår hvor jeg hadde fått slappet av med god sammvittighet begynte jeg å grue meg til  skolestart, ikke den vanlige “Åh, det blir kipt å begynne på skolen” grue seg.  Jeg gruet meg fordi jeg følte at dette siste halvåret på skolen ikke kom til å bli annerledes enn det forrige. Jeg ville komme til å skulke og svikte meg selv igjen. Jeg dro på skolen i noen dager, men da jeg fikk  beskjed om at jeg ikke har grunnlag for karakterer i noen fag, viste jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.

Et oppgjør jeg ikke orket å ta… Å slutte på skolen, og slutte der mine eneste trygge rammer for fremtiden lå virket umulig, men det virket også umulig å fortsette med vissheten om at jeg ville feile. Jeg viste at å slutte skolen alene ville hjelpe, jeg innså at jeg trenger hjelp, hjelp kjæresten min ikke kan gi meg, ikke mine venner eller famile heller. Så jeg hadde to muligheter, fortsette på skolen og søke hjelp hos en psykolog, eller slutte skolen og bruke all min tid enten på et sykehus eller på et psykologkontor og komme meg videre. Jeg har snakket med mange, kjæresten min, lærere, fosterforeldre og venner. Jeg søkte råd, og råd fikk jeg. Men ingen råd jeg ikke viste fra før av kom, for det er uansett jeg som måtte ta valget. Et valg jeg ikke egentlig turte eller ville ta!

Nå er valget tatt, jeg har signert sluttpapirene på skolen, jeg er snart flytteklar og skal flytte inni min egen leilighet i Oslo om noen uker, jeg har byttet fastlege som kan hjelpe meg med å finne den hjelpen jeg trenger. Jeg skal inni psykiatrien, for der er det eneste stedet jeg nå kan finne den hjelpen jeg trenger til å komme videre.